Endelig skipsreder

Lykken måles ut i fot, sang Alf Cranner. Jeg har med andre ord investert i 28 fot pur lykke. 

Når man er fra Sandefjord har man gjerne et tett og naturlig forhold til båter og sjøen. Jeg er vokst opp i en 21 fots tresnekke, og har vært på tur helt til Hvaler i øst og Risør i sør på båtferie da jeg var liten. Etter at jeg kappet navlestrengen og flyttet hjemmefra har jeg ikke hatt båt, men savnet har alltid vært der.

Risør 27 (ikke den aktuelle båten)

Men økonomi og det faktum at min bedre halvdel ikke har det samme forholdet til båt og sjø som meg selv, ble det med drømmen. Inntil i år. Først var det meningen at vi skulle låne en Risør 27 fra juli og ut sommeren,   mot at jeg stod for vintervedlikehold og opplag. Det virket som en glimrende løsning. Uten særlige kostnader og risiko kunne vi dermed prøve oss som båtfolk. Var det noe for oss, kunne vi bare skaffe oss en båt selv, og tilbudet om Risør-snekka på permanent basis lå allerede der. Likte vi det ikke var det bare å levere båten tilbake til eieren. 

Så gikk Risør-snekka i stykker. Det vil si, ikke

Tresfjord 29 (ikke den aktuelle båten)

helt, men akslingen begynte å lage ulyder, og eieren ville av den grunn ikke låne bort båten, da en ikke var 100 prosent i orden. Dermed var det bare å skrinlegge alle planene om båtferie... Eller?

Du er lettere å stoppe en hund som har fått los, enn en mann som vil ha båt. Jeg begynte febrilsk - og det må legges til min kones lettere oppgitthet - å tråle www.finn.no etter aktuelle båter. Ønskene mine var relativt enkle. Jeg ville ha en båt med tre senger i akterkabinen, den burde koste under 150.000 kroner, og den burde se sånn ut at kona ble med om bord. 

Saga 27 (ikke den aktuelle båten)

Først oppdaget jeg en Tresfjord 29 som så veldig bra ut, kostet nesten ikke noe, men trengte ny kalesje og litt overhaling før den skulle på ferietur. Visning ble avtalt, men to dager før jeg kunne komme å se på den, ble den solgt. Det samme skjedde med en Saga 27 som i motsetning til de fleste av den typen, hadde 2+1 seng i akterkabinen. Den lå i tillegg i Stora Lee, ikke langt fra Ørje, og jeg begynte allerede å fabulere om å ta Dalslandskanalen til Vänern og videre ut til

Årø 28 (ikke den aktuelle båten)

Göteborg og hjem langs Bohuslänkysten. Det ble med fabuleringen, for også den ble solgt. 

Heldigvis har jeg hyggelige venner, og i Skien bor en av dem som også er båtvant og har stor kunnskap om båtmotorer. Da det dukket opp en Sandvik 28 i Porsgrunn, bestemte jeg meg for å ta en kikk, og kompisen min ble med. Båten var veldig billig, men var elendig vedlikeholdt, og motoren svettet både olje og sprutet diesel. Det ble thanks, but no thanks. Vi slang også innom en Årø 28 og en Saga 27, hvor sistnevnte fristet mest, dog hadde den en liten motor på bare 36 hk som trakk ned. 

Sandvik 28. Dette er den aktuelle båten, og hovedbildet i 

annonsen jeg fant på finn.no.

Planløsningen i Sandvik 28 og ikke minst opplevelsen av stor plass, tiltalte meg imidlertid veldig, og da det dukket opp enda en slik utenfor Porsgrunn sendte jeg kompisen på forundersøkelse. Tilbakemeldingene hans var overstrømmende, og fredag 28. juni satte jeg meg selv i bilen for å ta den i øyesyn. Jeg hadde gitt selgeren beskjed om at jeg tok båten om den var så fin som kompisen min påstod. 

Det var den, og til tross for at jeg ikke klarte å prute en krone (noe som jeg ser på som et

Kona stod igjen på kaia da vi satte kurs mot Sandefjord 

der båten skal ligge i noen uker i sommer.

nederlag) og dermed måtte 10.000 over grensa jeg hadde satt, tok jeg ham i hånda, skrev avtale og kjøpte båt. 

Nesten et kvart århundre etter at jeg flyttet hjemmefra, kunne jeg titulere meg skipsreder, og eier av en praktfull snekke av typen Sandvik 28.

Dagen etter kjørte vi til Porsgrunn og mens kona kjørte hjem i bil, satte kompisen min og sønnen hans + rederen selv kursen mot Sandefjord. 

Der skal båten ligge et par uker før vi drar på båtferie. 

Og jeg vet at Sandefjord er et ypperlig sted å starte.